[En adopsjonsdagbok]

Startsiden

Første skritt

Mens vi venter på godkjenning

Endelig godkjent

Papirmølla

Mens vi venter på tildeling

MENS VI VENTER PÅ HENTEREISA

Turen til Thailand

Etter 20 måneder hjemme

Dikt og slikt

Linker


SEPTEMBER 2000 - OKTOBER 2000 - DESEMBER 2000
JANUAR 2001 - FEBRUAR 2001 - MARS 2001
APRIL 2001

   

September 2000

 

Torsdag 14.
I dag har jeg bare sittet og sett og sett på hele fem forskjellige bilder av den skjønneste, mest vidunderlig vakre ungen i hele verden. Jeg kjenner det så inderlig, at det virkelig er dette som er min sønn, vår sønn. Vel, egentlig følte jeg det nok allerede i går da Linda van Nuffel fortalte om ham. :) Jeg har lest rapporter og bare smilt. Den som kunne holdt ham og skjemt ham bort og kost med ham med en eneste gang! Plutselig virker februar/mars så langt unna....

 

Mandag 25.
Kristens foreldre bor i et eget hus her på gården, og besta kom hjem fra besøket hos Kristens yngste søster som studerer til kiropraktor i Bournemouth med kofferten full. Akkurat som ventet, så viste det seg at ho hadde gått nærmest berserk i butikker med barneklær der borte. Ho hadde kjøpt masse forskjellig, nydelig barnetøy. Liketil undertøy og sokker med Ole Brumm på! Skal gutten være et Brumm-barn, så skal han være et Brumm-barn.

Allerede fem-seks måneder før vi kan hente ham hjem har han fått sin første pyjamas som det står "Football" på, sin første joggebukse med knapper i sidene og sin første fleecegenser og -bukse.

Selv er jeg ikke akkurat noen magiker når det gjelder handarbeid, men min eldste søster er i full gang med strikkepinnene, akkurat nå holder ho på med en rød- og hvitstripete fanagenser med tilhørende bukse. Det er klart at gullgutten må ha varme klær når han kommer til kalde Norge utpå vinteren en gang.

Tror egentlig hele familien syns det er lenge til februar/mars. :) (Og egentlig mistenker jeg mine to eldste søsken for å gjenoppleve sine egne adopsjoner gjennom det som nå skjer, for entusiasmen der har vært merkbar. Samme gjelder mitt ene tantebarn som jeg er fadder på og som skal være fadder på Ruben når den tid kommer, ho føler visst ekstra omsorg for ham siden hans bakgrunn blir ganske lik hennes.) Det er stort å oppleve at alle sammen, på begge sider av slekta, er så engasjerte og opptatte av dette vidunderet som så vidt har gjort sitt inntog i familiene i form av noen bilder. Vår lille gutt, familiens nyeste tilskudd.

   

[Lekebiler]
Oktober 2000

Fredag 27.
I dag fikk vi ny rapport og nytt bilde av gullungen vår. Det er utrolig sånn som den lille kroppen har strukket seg på de tre månedene det er mellom rapportene! Det er tydelig at han har det bra der han er, noe som selvfølgelig er godt å tenke på. Jeg greier nesten ikke se meg mett på dette nydelige lille mennesket som står der og drar i T-skjorta si, vår lille gutt.

Det er så lenge å vente på hentereisen! Heldigvis ser det ut til at tiden fra tildeling til hentereise er temmelig stabil på Thailand nå, fra 5 til 6 måneder. Det som ikke virket fullt så beroligende var brevet som kom fra VB for en tid tilbake der det sto at beskjed om avreise kunne komme fra fire måneder til to uker før reisen! Det krever tålmodighet å ikke vite.

Mens vi venter prøver jeg å lese mest mulig om erfaringer andre har hatt når de har fått et barn på samme alder som gutten vår. Kommer han til å være mye lei seg med det samme fordi han savner fosterfamilien sin? Hvordan skal vi de første dagene kunne formidle til ham at vi bare ønsker ham alt godt?

Jeg har lest alt jeg har kommet over av historier som forteller hvordan hentereisen i Thailand foregår, det ser ut til at opplevelsene er såpass like at vi sterkt kan gå ut fra at våre erfaringer kommer til å bli sånn noen lunde de samme. Det er betryggende å få i alle fall noe på plass midt i all denne vet-ikke-særlig-mye-tiden.

Jeg har dessuten funnet et forum på nettet der nåværende adoptivforeldre og kommende adoptivforeldre kan spørre om alt de måtte lure på, og hvor man kan dele erfaringene sine med hverandre. Dette har virkelig vært litt av et funn selv om det ser ut til å være flest Kina-adoptanter der og dermed ikke alle erfaringene er helt like.

   

Desember 2000

Onsdag 6.
Adventstid... Ventetid...
I år en helt spesiell ventetid, den siste advent uten barn i huset. Det er rart å tenke på at langt borte, i Bangkok, finnes det en liten herremann som ikke vet hva dette er enda, og som til neste advent skal oppleve den for første gang. Vi også skal oppleve advent for første gang - som foreldre.

Det er deilig å vite at til neste år har vi en liten krabat her som skal bake pepperkaker, julemenner og være med på alle de juleforberedelser adventstida bringer. Litt vemodig denne adventstida, å vite hvem sønnen vår er uten å kunne ha ham her i den største av alle familiehøytider.

Siden sist jeg skrev har vi også feiret den første fødselsdagen hans. Ikke hans første, vår første. :-) Litt rart det også, å vite at han hadde bursdag og ikke kunne feire den sammen med ham. Lurte på om han feiret sammen med fosterfamilien sin. Det er ikke en gang sikkert at de markerer fødselsdager i Thailand på samme måte som vi gjør her i Norge.

Hans første fødselsdagspresang kom noen venner av oss i Trondheim med da de ankom her sent på kvelden den dagen han feiret år; Fat og bestikk med Ole Brumm på - og Brumm-kassett.

Ventetiden etter tildelingen er en underlig tid på mange måter, men jeg syns det er symbolsk og flott at noe av den faller sammen med denne ventetiden som vi har hvert år. Å måtte vente såpass lenge etter å ha fått vite hvem gutten vår er, er både godt og vondt på samme tid. Det er en fin modningstid for oss som har vært alene så lenge, men jeg ville likevel helst hatt ham her med en gang, selvfølgelig.

I mellomtiden har vi bare bilder i et album som jeg tar frem og kikker på hver kveld før jeg går og legger meg. Det har blitt en vane, å skulle si god natt til ham før jeg selv kan legge meg til å sove. Det nyeste bildet av ham dekker dessuten hele skrivebordet på PCen min. På den måten føler jeg at jeg blir kjent med ham mens ventetiden går sin gang.

Foreløpig vet vi ikke en gang når vi får reise for å hente ham. Det syns jeg kanskje er vanskeligst av alt; Å ikke vite når vi kan få reise. Det er ikke enkelt for en utålmodig sjel som meg å skulle godta at det er andre som bestemmer denne gangen. :)

Noe som forundrer og gleder meg enormt er hvordan andre reagerer på nyheten omkring adopsjonen vår. Selv mennesker som ikke kjenner oss så veldig godt, eller folk vi sjelden har kontakt med blir kjempeglade når de hører om gutten vår! Til dags dato har jeg ikke hørt ett eneste negativt ord, har kun blitt møtt med glede og spente spørsmål.

 

Mandag 11.
Jeg er den fødte optimist, så når vår representant hos Verdens Barn ved tildelingen sa at vi sikkert kunne få reise i februar/mars, så håpet selvfølgelig jeg på februar. Jeg prøvde overbevise meg selv om at det ble mars, men optimisten i meg ville liksom ikke høre helt på den pessimistiske realisten som jeg knapt nok kjenner.

I dag ringte jeg VB for å høre når papirene våre var sendt til Thailand. Ettersom vi fikk tildeling før papirene var klare hørte vi ikke noe fra VB igjen etter at papirene var oversatt og sendt avgårde. For oss hadde det jo ikke noen praktisk betydning å vite. Alt var imidlertid oversendt de thailandske myndighetene 6. november.

Kontakten vår hos VB kunne i tillegg fortelle at datoene for både januar og februar var klare, og at vi ikke var med der. Selv om jeg hele tiden har sagt til meg selv at jeg ikke skulle bli skuffet og heller tenke på at vi fikk tildeling så mye tidligere enn vi hadde våget å håpe på, så var den nyheten litt av en nedtur.

Nå må jeg ta tak i meg selv igjen, være streng og fortelle meg selv at siden papirene var sendt til Thailand den 6. november, så skulle vi i mest optimistiske fall begynt å vente på telefonen nå. Men det hjelper visst ikke her jeg sitter og kikker på et stort bilde av en skjønn liten gutt som jeg vil skjemme bort med en eneste gang. Vet dere ... han ser akkurat ut som en Ruben! Vi kunne ikke funnet et mer perfekt navn for ham. :)

 

  [2001]
 

Januar 2001

Torsdag 11.
Så har endelig det nye året startet, det magiske året hvor vi endelig skal blir foreldre på ordentlig. Det var første tanken min da klokka passerte midnatt nyttårsaften, at nå, nå var endelig året vårt kommet.

Og likevel.....

Stemninga og humøret svinger voldsomt nå, fire måneder etter tildelinga. Nå begynner det virkelig å røyne på ikke å vite når vi skal få reise til Thailand for å hente hjem Ruben. Enn om det ikke blir i mars heller, enn om det ikke blir før påske i det hele tatt, enn om det ikke blir før til sommeren... Så mange "enn om..." - og foreløpig ingen svar.

   

Februar 2001

Tirsdag 6.
Så har første uka av februar nesten sneket seg forbi, og med den har måneden jeg først hadde håper på at vi skulle få reise til Thailand for å hente hjem Ruben kommet. Fremdeles vet vi ikke noe mer om dato for hentereisen. Hver dag blir posten hentet med stor optimisme, og med tanker om at nå, nå kommer det et brev med reisedato. Og om ikke det brevet kommer, så kommer det i alle fall ny rapport og nytt bilde. Men så langt ingen ting nytt.

Helgene er verst å komme gjennom nå. Når lørdagens post er hentet er det ikke håp om noe mer før mandag. Lørdags ettermiddag/kveld og søndager går så uendelig sakte før en ny mandag med nye muligheter dukker opp.

I dag fikk jeg mail fra ei som hadde fått tildeling et par måneder etter oss, og ho hadde fått ny rapport og nytt bilde i posten i dag. Siden ikke vi fikk noe må vi nok vente enda lengre på nyheter. Optimisten i meg hadde overbevist meg om at nyheter fra Thailand kom puljevis, og nå har altså noen fått beskjed uten at vi hører noe. Andre igjen fikk brev fra fosterforeldrene forrige uke. Vi fikk ingen ting da heller.

Utrolig hvordan måneder som ellers flyr av gårde nå har bestemt seg for å snegle seg videre. Håpet om hentereise i mars har så smått begynt å svinne, det også. Så deilig det hadde vært å vite noe, selv om reisedatoen hadde vært langt frem i tid.

Alle disse tingene som står her og bare venter. Lekekassen med traktor oppi, den lille blå stolen jeg har kjøpt til ham .. ting som minner meg om at det snart, snart skal komme barn i huset. Tross alt gir de litt optimisme innimellom i den uendelige ventinga. Men ... Når skal disse tingene komme i bruk? Hvorfor ser det ut til at seksmånedersgrensa er i ferd med å sprekke akkurat ? Fremdeles mange spørsmål, og ingen svar.

 

Fredag 9.
Fremdeles har vi ikke hørt noe om hentereise, men i dag kom i alle fall en sterkt etterlengtet ny rapport som forteller om en flink og kjekk gutt som vokser og ser ut til å ha det bra. Bildet viser en alldeles nydelig liten kar med antydning av et smil i store og utrykksfulle brune øynene. Så blir jeg vel bare sittende her i dag da, å se på det nye bildet og lese de få ordene rapporten inneholder - og så lengter jeg enda litt mer etter å få overta omsorgen for ham og virkelig bli mammaen hans.

 

Fredag 23.
For en uke siden fikk vi brev fra Verdens Barn med beskjed om at de i Thailand ønsker mer utfyllende informasjon fra en lege angående diabetesen min siden den er så lite nevnt i sosialrapporten vår. Fem måneder siden tildeling, og så vil de ha mer informasjon ! Selv etter forsikringer om at dette bare er en formalitet føles det ikke godt å få slikt når man går og håper på at neste kontakt med VB gjelder hentereisa. De ville ha informasjonen innen torsdag 22. siden de da skulle reise til Thailand og gjerne ville ha med legeerklæringen til Bangkok. Jeg ble jo stresset siden det kan ta 3-4 uker før jeg (normalt) får time hos diabeteslegen min.

Jeg tok med meg brevet ned på legekontoret, og mens jeg sto i kø for å slippe til i luka sånn at jeg kunne få komme med ærendet mitt, kom legen ut fra kontoret sitt sammen med en pasient. Jeg huket tak i ham, og før jeg visste ordet av det satt jeg på kontoret hans og han var i ferd med å skrive erklæringa! Det hjalp jo en smule på alle de pessimistiske tankene som gjør seg gjeldene i denne utrolig lange ventetida.

Flere Thailand-adoptanter har trøstet meg med at dette ønsket om mer dokumentasjon er tegn på at de jobber med papirene våre nå, og at ventetida dermed snart er over. Jeg har en bitteliten optimist inni meg som sier at vi kanskje, kanskje får nyheter når delegasjonen fra VB kommer hjem fra Thailand neste fredag. Den pessimisten som har grodd frem, sakte men sikkert over de siste to-tre månedene tror ikke helt på optimisten enda. Vi får se hvem som har rett av de to. :-\

   

Mars 2001

Mandag 5.
Så er vi snart ferdig med første uka av mars, og jeg vet at det ikke blir noen hentereise denne måneden heller. Om åtte dager er det seks måneder siden tildelingen, seks uendelig lange måneder. Har fått mail fra Verdens Barn der de kan fortelle at det de vet etter å ha vært i Thailand er at "de fleste kan få hente barna sine i april, mai og juni og at man får reisebeskjed omtrent 6 uker før avreise fremover." De fleste ...

Det skal styrke og tålmodighet til for å vente på denne måten, måned etter måned etter måned. Jeg kjenner en pessimisme jeg ikke en gang ante jeg hadde i meg. Ikke så sterk pessimisme, i alle fall. Det eneste jeg trøster meg med er at vi er mange i samme båt, både Thailand-adoptanter og adoptanter på andre land. Ventetiden er vanskelig å forholde seg til fordi den kjennes så unødvendig. Men selvfølgelig, jeg kjenner hverken til rutinerne eller tankemåten i Thailand nok til å forstå fullt ut hvorfor ting foregår på denne måten. Det eneste jeg vet er at jeg nå er klar til å bli mamma fullt ut. Jeg har vært klar lenge...

 

Tirsdag 13.
I dag er det nøyaktig seks måneder siden vi fikk tildeling, og fremdeles har vi ikke hørt noe om hentereisa. Siden det ble sagt 5 - 6 måneder, må alt fra denne datoen og utover regnes som overtid. Ut fra den informasjonen jeg fikk i siste mailen fra Verdens Barn vil vi få beskjed omtrent seks uker før reisedato, så nå forsvinner april sakte men sikkert for oss også.

Føler meg litt utenpå meg selv for tida, har ventet så lenge nå at dagene bare går på sitt trege vis uten at jeg lengre reflekterer så mye over det. Lengselen etter å få reise bare ligger der, utenpå meg selv et sted som om det gjelder noe andre enn meg. Det er litt rart å komme til det punktet hvor du ikke våger håpe på noe som helst lenger....

Jeg hadde aldri, selv på det mest pessimistiske, forestilt meg at vi ikke skulle få reise i alle fall før påske, nå er det også en umulighet.

   

April 2001

Søndag 1.
[Kosebamse] Ny måned, men med litt ny viten, tross alt. I siste medlemsbladet til Verdens Barn sto det at noen av de som har fått tildeling i august og september ikke har fått noen reisedato og at "Det betyr også at tiden fra tildeling til henting ser ut til å gå opp. Istedenfor 5 til 6 måneder må man nå regne med 8 til 10 måneder".

Det mest frustrerende ved dette, er at vi som fikk forespeilet en ventetid på 5 til 6 måneder har sett disse månedene forsvinne uten at vi har fått beskjed om den økte ventetiden. Det burde være unødvendig at vi må mase eller lese om slike nyheter i medlemsbladet vårt. Som om det ikke er tungt nok å vente sånn som det er!

Dette betyr jo at det i verste fall kan bli juli før vi får reise, og at beskjed om hentereise kan komme så sent som i uke 23, altså rundt 4. juni! Det er ikke en særlig oppløftende tanke nå som vi først skal starte på uke 14! Og pessimisten i meg tenker i sine verste stunder at kanskje ventetiden øker enda mer før det blir vår tur.

Jeg har prøvd å finne på noe i denne ventetida som vil bli positivt for Ruben når vi endelig får ham hjem. Da Mammut bokskredet startet midt i mars kjøpte jeg noen bøker jeg skal lese sammen med ham. Jeg leter etter gode pekebøker til ham, men finner ikke særlig mange som jeg syns er gode nok til å bruke i språkinnlæringa. Foreløpig har det mest blitt bøker vi kan lese for ham når han har vært her en stund.

Jeg som har kjøpt massevis av bamser opp gjennom årene fant nok en bamse jeg ikke greide gå fra, men som jeg bare måtte kjøpe til ham. Den var så ufattelig nydelig og myk. Siden det ikke er plass til flere bamser i hylla på rommet hans har denne siste bamsen fått plass i lekekassen som står og venter på ham i den andre stua vår. Jeg har også kjøpt fire små lekebiler til ham som jeg og han skal rase rundt på gulvet med.

 

Onsdag 4.
Det skjer tross alt noen positive ting også innimellom all denne ventinga. I dag kom det helt uventet bilder av gutten vår som delegasjonen fra Verdens Barn hadde tatt da de var i Thailand i slutten av februar. Det var også bilder av fostermor og to av fosterbrødrene hans, samt ett av Ruben sammen en alldeles fortryllende liten lekevenninne som også skal til foreldre her i Norge.

For første gang har jeg sett gutten vår smile, og jeg er helt betatt over hvor uendelig nydelig han er. Tro det eller ei, men han har faktisk T-skjorte og shorts med ingen ringere enn Brummbjørnen på seg! Det er mammas lille venn, ja! :-)

Det ser på brevet fra Linda van Nuffel ut til at det er store muligheter for at vi og familien til den lille jenta kommer til å reise samtidig til Thailand siden ungene bor rett ved siden av hverandre. Ho tilbyr seg å formidle kontakt, noe jeg tror kan være kjempekjekt. Jeg skal umiddelbart gi beskjed om at vi mer enn gjerne vil ha kontakt.

Å, så deilig det er med litt uventede nyheter i denne tunge og lange ventetida! I dag føler jeg at jeg svever på skyer, tross alt!

 

Mandag 16.
Så er påskeferien over og ventetida kan begynne igjen etter å ha ligget i dvale denne påska. Syv måneder med ventetid har det rukket å bli nå. Syv måneder......

Har hatt en kjekk, men travel påskeferie med venner fra Trondheim på besøk, masse liv og røre fra morgen til kveld. Uendelig godt å få andre ting å bruke tankene på innimellom. Sekretariatet hos Verdens Barn har hatt påskeferie, så da har det ikke vært noe håp om nyheter om hentedato uansett.

Jeg har dessuten rukket å feire bursdag i løpet av påskeferien, så skulle jeg altså likevel bli 38 før jeg får bli mamma på ordentlig. Hadde jo i utgangspunktet regnet med at vi skulle være vel hjemme igjen i god tid før påskeferien og fødselsdagen min. Ting går ikke alltid slik man har håpet og tenkt. I alle fall i en adopsjonsprosess er det mange opp- og nedturer før man kommer så langt at man får barnet sitt.

Rett før påske fikk vi Thailand-søkere felles brev om situasjonen akkurat nå, og vi fikk noen nye svar selv om de stemmer lite overens med de tingene som har vært sagt før. Det er uansett greit å få vite hvorfor situasjonen er som den er. Alt henger antakeligvis sammen med at vi fikk tildeling i rekordfort, selv om det altså tidligere har vært sagt at det ikke skulle ha noe å si fra eller til. Litt forvirrende med motstridende beskjeder, men likevel godt å få noen flere svar på noen av de tingene vi går her og lurer på.

I samme brevet sto det mye om hvordan hentereisa foregår, det kan være greit å få forberede seg mentalt på det som skal skje når vi en gang kommer til Bangkok. Alt høres både skremmende og spennende ut på samme tid, høytidelig på en måte.

 

Onsdag 18.
I dag kom endelig den telefonen jeg har gått her og ventet så inderlig på! Etter sju måneder og fem dager har vi fått en foreløpig dato for møtet med komitéen i the Department of Public Welfare i Bangkok. Jeg som har tenkt seks uker frem i tid hele tiden har fått møtedato 23. mai, altså om fem uker! Det igjen betyr at det bare er fire uker til avreise om alt klaffer fremover. Nå er det bare å krysse fingrene for at det ikke blir noen utsettelse, noe som visstnok har blitt mer og mer vanlig i det siste.

I morra kommer forhåpentligvis informasjonspapirene sånn at jeg får noe å lese på. Tror ikke den glade nyheten kommer til å gå helt inn før jeg får se det hele svart på hvitt. Åh, så lykkelig jeg er i dag!

 

Mandag 30.
Siste aprildagen, og i dag kom den endelige bekreftelsen på at rettsmøtet virkelig blir den 23. mai! Det betyr at billettene vi har bestilt for avreise fra Bergen til Bangkok via København 16. mai kan betales og hentes ut i løpet av denne uka.

Nå er ventetida endelig snart over og vi kan forberede oss på å bli foreldre til den gutten vi har ventet sånn på og lengtet så inderlig etter siden 13. september i fjor. Tre små uker igjen så får vi endelig, endelig møte ham!


© Lill og Kristen