[En adopsjonsdagbok]

Startsiden

Første skritt

Mens vi venter på godkjenning

Endelig godkjent

Papirmølla

MENS VI VENTER PÅ TILDELING

Mens vi venter på hentereisa

Turen til Thailand

Etter 20 måneder hjemme

Dikt og slikt

Linker

September 2000

Onsdag 13.
I dag ringte Linda Van Nuffel fra Verdens Barn og kunne fortelle at vi allerede, åtte dager etter at vi er godkjente hos SUAK på Thailand, har fått tildelt en skjønn liten gutt! (Selvfølgelig er det en skjønn liten gutt, uten skygge av tvil den skjønneste og mest fortreffelige gutten i hele universet!) Det ble fortalt ganske mye om ham i løpet av den telefonsamtalen, men hodet mitt var så til de grader oppe i skyene at det ble vanskelig å konsentrere seg omkring detaljene. Men i alle fall fødselsdato og navn ble behørig notert sammen med noen få linjer med annen informasjon som skulle vidreformidles til pappaen mens gledesklumpen i halsen på en nybakt mamma bare vokste og vokste. [Traktor og rundballepresse]

Jeg ble nok aldri så lite overrasket over meg selv. Ikke fordi vi har fått tildeling så fort, men fordi jeg allerede nå kan føle så sterkt at dette er vårt barn. En slik overveldende følelse over at dette er så veldig riktig! Så er det virkelig slik det føles, altså, tildelingen.

Å få en sånn beskjed, den berømte telefonen, flere måneder før vi våget håpe på, det er i seg selv et lite under! Vi som ikke en gang er ferdige med å samle inn og ordne alle papirene våre og hadde belaget oss på å vente i verste fall et år før vi kunne hente barnet vårt, kan muligens få hente hjem Ruben allerede i februar/mars neste år!

I Kristens familie blir dette første barnebarn og tantebarn, så gleden sto nærmest i taket da den gode nyheten ble formidlet bare et par timer før den nybakte besta skulle på sin første tur til England. Det er nå noe eget med en odelsgutt eller -jente på en gård, da, selv om det nok ikke er noen fremtid i å drive gårdsbruk for den oppvoksende slekt.

I min familie kommer han til å bli den som jevner ut vektskålene på gutte- og jentesiden i og med at min mor til nå har hatt sju jenter og seks gutter som barnebarn. Og likevel rekker han å bli bare nest yngst i familien, luringen. :)

I morgen kommer forhåpentligvis papirene hans i posten og vi kan få se det første bildet av vår sønn. Så nå vet vi altså hvor stor seng vi trenger og hva slags farger vi skal satse på fremover. :)

Nå kan vi gå inn i den siste ventefasen, den som utrolig nok blir vår eneste ventetid. Tiden fremover mens vi venter på å få hente hjem lille Ruben. Måtte månedene fremover fly avgårde!


© Lill og Kristen