[En adopsjonsdagbok]

Startsiden

FØRSTE SKRITT

Mens vi venter på godkjenning

Endelig godkjent

Papirmølla

Mens vi venter på tildeling

Mens vi venter på hentereisa

Turen til Thailand

Etter 20 måneder hjemme

Dikt og slikt

Linker

Sommeren/høsten 1999

Det begynner nok å nærme seg ti år siden vi fant ut at vi ikke kan få egenfødte barn, og i alle fall sju-åtte år siden den første tanken omkring adopsjon tok form. Jeg har som allerede nevnt to eldre søsken som nå har voksne barn som i begge tilfeller er født i India, så tanken på at dette måtte bli alternativet for oss var aldri helt fremmed.

Så den tiden enkelte andre par som får samme beskjeden som oss bruker på hormonkurer og prøverørsforsøk brukte vi på å innhente informasjon fra alle de tre foreningene som formidler adopsjon i Norge. Vi bestemte oss ganske raskt for å velge Verdens Barn fordi det på oss virket betryggende å velge en adopsjonsforening som holdt seg til adopsjon fra få land, men som ikke var for liten heller.

Hvilken adopsjonsforening man skal velge kommer selvfølgelig an på forskjellige ting; Hvilket land man ønsker å adoptere fra, saksgangen foreningene bruker osv er muligens noe man bør/vil vurdere før en melder seg inn i en bestemt forening. Det lureste er kanskje å innhente informasjon fra alle tre foreningene slik vi gjorde og siden i ro og mak foreta et valg som føles riktig for en selv. For oss var for eksempel valg av land i utgangspunktet ikke det vesentlige, vi valgte ut fra de kriteriene og den følelsen som er nevnt over.

[Sirkustog]

Vi meldte oss dermed inn i Verdens Barn, men fordi vi selv mente vi hadde for usikker og trang økonomi og jeg dessuten ikke hadde noen utsikter til fast jobb slo vi adopsjonstanken midlertidig fra oss. Men tanken på barn forlot oss vel aldri helt selv om vi egentlig var fornøyd med tilværelsen slik den var.

Sommeren 1999, etter å ha vært gift i 11 år, og tenkt på adopsjon i alle fall sju av dem, fant vi endelig ut at tiden var inne. Jeg hadde da fått fast jobb i nabokommunen Bremanger etter mange år i en usikker tilværelse som lærer i Eid, og ettersom årene bare så ut til å gå fortere og fortere måtte det bli nå eller aldri. Kristen tok kontakt med Verdens Barn igjen og vi fikk ny og oppdatert informasjon om hvilke land vi kunne velge mellom, saksgang osv.

Vi bestemte oss temmelig fort for at barnet vårt skulle komme fra Brasil. Jeg var for flere år siden blitt kjent med en brasilianer via nettet, og denne tvillingsjel Ricardo hadde gjort meg voldsomt nysgjerrig på dette digre landet i Sør-Amerika.

Den nærmeste familien ble orientert om det vi hadde bestemt oss for, så ble det lokale sosialkontoret kontaktet. Etter ett besøk på kontoret hos Berit Vik, ett hjemmebesøk hos oss, og så nok et kontorbesøk der feilene i rapporten ble rettet opp var sosialrapporten klar i september 1999. Noen ganger er det fordeler med å bo i en liten kommune der man kjenner til hverandre fra før, selv om man ikke omgås til vanlig.

Vi hadde funnet frem fødselsattester, vielsesattesten, fått politiattester, nye pass og legeerklæringer, og sammen med sosialrapporten ble alt utenom passet sendt til Statens ungdoms- og adopsjonskontor, SUAK for godkjennelse. Vi skrev på søknaden til Verdens Barn, og så var det bare å vente de fem månedene vi ble fortalt at det skulle ta før SUAK kunne "vurdere" oss som mulige adoptivforeldre.


© Lill og Kristen