[En adopsjonsdagbok]

Startsiden

Første skritt

Mens vi venter på godkjenning

Endelig godkjent

Papirmølla

Mens vi venter på tildeling

Mens vi venter på hentereisa

TUREN TIL THAILAND

Etter 20 måneder hjemme

Dikt og slikt

Linker

HENTEREISA

Rundt klokka 06:00 på morgenen 17. mai 2001 ankom vi endelig Thailand. Da hadde vi reist i overkant av 10 timer fra København. Før det hadde vi en times flytur fra Flesland til Kastrup, og ca en times venting på flyplassen før vi kunne reise videre. Turen fra Bergen til Kastrup gikk med SAS, og så var det Thai Airways Int. videre til Bangkok. Thai Air hadde kjempebra service og god plass på flyet, selv på økonomiklasse.

I det vi gikk ut av flyet i Bangkok fikk vi en aldri så liten forsmak på hva vi hadde i vente, for varmen slo mot oss før vi gikk videre inn i ankomsthallen til den deilige og kjølige lufta air conditionen ga følelse av. "Vi" var jeg, Kristen og to andre par i samme ærend som oss. [The Floating Market]

Fordi vi betalte ekstra for første natta på hotellet hadde vi inkludert henting til og fra hotellet ved ankomst og avreise. Dette var virkelig greit, både fordi vi var trøtte og slitne, men også fordi vi slapp stress med å skaffe taxi selv.

Etter å ha installert oss på Amari Boulevard Hotel var vi alle sultne og ville ha oss noe å spise. Det endte med at vi ble kuppet av to tuk tuk-sjåfører som tilbød oss sight seeing i Bangkok for 20 Baht. Siden viste det seg at sight seeing var en tur til et Buddha-tempel og at turen ellers besto av et utall butikker der sjefs-tuk tuk-sjåføren tydeligvis fikk provisjon for å ta med turister. Ett sted fikk han bensin (en liter hvis vi ikke kjøpte noe, fem om vi handlet der), et annet sted fikk han whisky og hos skredderen han tok oss med til fikk han ny bukse og skjorte hvert nyttår. Dette var en ordning det virket som om de fleste tuk tuk-sjåførene i området ved hotellet hadde.

Vi hadde tre dager i Bangkok som vi disponerte som vi ville før programmet Holt hadde for oss startet søndag 20. mai. En av disse dagene dro vi på sight seeing til "The Floating Market" to timers kjøretur utenfor byen. En nydelig tur, men svært varmt i og med at det var rundt 42 grader Celcius denne dagen. Da vi kom tilbake til hotellet den kvelden (fredag), lå programmet for opplegget vårt med Holt og ventet på oss.

 

20. mai

Så kom endelig den dagen vi hadde lengtet intenst etter i over åtte måneder; Dagen da vi skulle få møte Ruben for første gang! Vi var litt bekymret og skrekkslagne, for av alle dager så hadde e-verket bestemt seg for å ta store deler av strømmen i området der hotellet lå akkurat denne dagen. Siden skulle det vise seg at det vi merket til akkurat dette, var at det var svært varmt i spisesalen da vi skulle spise lunsj mens vi hadde sett for oss et totalt mørklagt hotell. :-)

Kontakten vår hos Holt het Santhana og var en kjempekoselig og rolig dame, mye yngre enn jeg hadde forestilt meg. Vi møtte henne i lobbyen på hotellet klokka 09:30 om morgenen og dro til et møterom i 4. etasje der vi fikk en del informasjon om barna våre utdelt. Vi fikk en sluttrapport med matvaner og andre nyttige opplysninger angående daglige rutiner, og dessuten flere bilder av Ruben. Det var bilder av ham sammen med personer i fosterfamilien, men vi fikk også bilder av ham sammen med biologisk mor, noe jeg syns var svært stort.Vi fikk også et thailandsk flagg og en kassett med uttale på de setningene vi før hadde fått på et ark sammen med tildelingspapirene (litt i seneste laget å skulle lære seg dem da, kanskje?) Etterpå så vi en video om Holts arbeid i Thailand, men av den var det ikke mye jeg greide å få med meg.

Ca. klokka 10:15, et kvarter tidligere enn først annonsert spurte endelig Santhana om vi var klare for å møte barna våre. Alt gikk så fort, og før vi rakk å summe oss skikkelig gikk døra opp og inn, helt alene, kom verdens vakreste lille gutt på 2 år og seks måneder med capsen på snei og albumet mamma og pappa hadde sendt i hånda. Det var tydelig at han kjente oss igjen, for han kom rett bort til oss. De to andre barna kom sammen med sosialarbeiderne sine. Jenta fra Rubens nabolag hadde samme sosialarbeider som Ruben, og ho hadde tydeligvis mer bruk for henne enn han hadde, for denne dagen var han fullt på høyde med situasjonen han var i.

Vi lekte litt sammen der på møterommet og såpeboblene vi hadde med fikk frem latteren for aller første gang. Ballonger var også kontaktskapende. Etter en times tid spiste vi lunch sammen på hotellet før vi dro sammen med Ruben for å besøke fosterfamilien hans. Familien som hentet jenta fra Rubens nabolag ble også med til hennes fosterfamilie denne dagen. Fordi fostermor bare snakket thai hadde vi med Pat fra Holt som tolk.

Det var spennende og utrolig givende å se hvordan han hadde bodd, og å møte den familien han hadde vært en del av så lenge. Selv om de levde under helt andre forhold enn vi var vant med, var det mer enn tydelig at han hadde det bra der, og at de alle sammen var veldig glade i ham og ga ham masse oppmerksomhet og kos. Da vi dro derfra klatret han likevel inn i bilen for å dra med oss med den største selvfølge i verden, selv om han slett ikke skulle være med oss denne dagen.

 

21. mai

De nybakte fedrene dro sammen med Santhana til Den norske Ambassaden for å levere de nødvendige papirene for barnas Visa klokka 09:00.

Barna kom til hotellet for å være sammen med oss noen timer klokka 10:30. Denne dagen var det tydelig at Ruben ikke var like fornøyd med det som foregikk, det var en usigelig trist gutt som møtte oss i resepsjonen. Vi dro for å shoppe på Central Department Store, og de timene vi var der gikk det greit selv om han mesteparten av tida måtte forsikre seg om hvor sosialarbeideren hans var hen.

Da vi kom tilbake til hotellet ble Ruben med oss opp på hotellrommet en tur, men der fant han seg overhodet ikke til rette. Denne motforestillingen mot hotellrommet vedvarte forresten under stort sett hele oppholdet vårt i Bangkok. Både sosialarbeideren hans og Santhana kom opp for å forklare ham at han skulle bo der sammen med oss neste dag, noe han slett ikke hadde lyst til. Ca. klokka 14:30 dro han tilbake til fosterfamilien sin, og den siste av familiene fra Norge dro for å besøke fosterfamilien til deres gutt.

 

22. mai

Denne dagen kom Ruben for å være hos oss etter å ha tatt et siste farvel med fosterfamilien sin. Han hadde alle eidendelene sine og melkebokser i to plastposer. Han hadde seks sju forskjellige antrekk (shorts og t-skjorter), og disse var fine og av bra kvalitet. Men lite egnet her i kalde Norge.

Det gikk greit å være sammen med oss så lenge vi holdt oss unna hotellrommet. Han måtte hele tida holde en av oss i handa og ha kontroll på hvor den andre var. Med en gang vi dro innom rommet vårt begynte han å gråte.

Dagen gikk med til å gå sammen med ham, antakeligvis kilometer etter kilometer utenom den lille timen han sov mot mammas skulder, helt utslitt av inntrykk, savn og all gåinga. Vi gikk nede i resepsjonen, på gata, i korridorene utenfor rommet vårt.... Time etter time etter time. Prøvde vi å avlede ham med noen av lekene han hadde på rommet var han rask til å pakke dem med igjen, han skulle nok ha dem klare til "de" kom og hentet ham igjen. For det måtte de vel, ikke sant? De kunne da ikke finne på å virkelig overlate ham til disse rare menneskene som ikke forsto et kvidder av det han sa?

Så lenge vi holdt oss vekk fra rommet gikk det altså stort sett bra, og da vi la ham om kvelden sovna han og sov godt natta igjennom. Han våkna to-tre ganger, men sovna igjen med en gang han hadde forsikret om at vi var der fremdeles.

 

23. mai

Dette var dagen da vi skulle møte myndighetene, the Department of Public Welfare. Vi ble hentet på hotellet av Santhana og en sjåfør klokka 08:30.

Venterommet var stappfullt av mennesker som var der i samme ærend som oss, rundt 30 stykker, og siden der ikke var noen air conditioning var det ulidelig varmt. Santhana fant oss en venteplass under ei vifte, så lenge vi kunne holde oss der var det tross alt levelige forhold. Men Ruben ville selvfølgelig ikke sitte i ro, han skulle fortsette vandringa fra dagen i forveien. Hvileløst frem og tilbake i en ubeskrivelig varme.

De tre norske familiene hadde fått tidlige nummer; 2, 5 og 6, så det kunne være håp om at vi slapp å være der så forferdelig lenge. Vi hadde likevel fått forespeilet at det kunne bli forandring på rekkefølgen, så for oss som var siste par ut var det ikke noen grunn til å være for sikker på at vi ikke måtte vente enda lengre, noe vi heldigvis slapp.

I rommet der møtet var, var det heldigvis air conditioning, så det var nesten deilig å komme inn dit. Der satt to eller tre damer og på ene siden av et langt bord med nien leker på, samt en mann på ene kortenden og en dame på den andre kortenden, men det var kun to personer av dem som sa noe som helst til oss. Mannen så ut til å være sekretær. :-) Det var lederen og en eldre dame som stilte alle spørsmålene.

Som ventet var det noen spørsmål om det vi drev med, om vi var vant med barn, om vi kjente noen som var adopterte samt noen spørsmål angående diabetesen min. Ellers var de veldig opptatte av at Ruben ble odelsgutt i Norge, det veide tydeligvis i positiv retning. De spurte også om vi hadde lyst på flere barn og hvor mange til vi kunne tenke oss.

Ruben hadde slett ikke lyst til å være der inne, og jeg spurte pent om jeg kunne få gå rundt og bære ham, noe som var helt i orden. Etter et par minutter ville han gå selv, og da var han klar for å åpne dørene ut fra møterommet. Dermed sa møtelederen at vi kunne få gå siden Ruben hadde det så travelt. For vår del tror jeg møtet varte i underkant av ti minutter, i alle fall ikke mer. Vi fikk ingen kontroversielle spørsmåli det hele tatt slik vi var blitt forberedt pâ at vi kunne få (om homofil og enslig adopsjon f.eks).

Det var lurt å ta med rikelig med drikke til alle sammen, samt skifte til barna denne dagen siden det var så forferdelig varmt på venterommet. Vi hadde dessuten med en liten lekebil vi hadde kjøpt til Ruben to dager tidligere og som han stort sett bar med seg hele tida disse dagene. Rikelig med drikke vil ikke si en halvlitersflaske med vann pr. person, det er alt for lite!

For vår del var møtet over rundt klokka 10:30, og etter det disponerte vi dagen som vi ville. Det var denne dagen vi oppdaget at Ruben elsker pommes frittes og stekt kylling, for da vi kjøpte det til ham var det første gang han spiste med god apetitt etter at vi overtok ham dagen før.

 

24. mai

Fedrene dro tidlig til ambassaden for å hente passene og Visa til barna, dette gjorde de uten noen form for assistanse fra Holt. Dette gikk selvsagt greit i og med at ambassaden ikke lå så veldig langt fra hotellet og de hadde vært der tidligere. Dermed var programmet for overtakelsen av barna slutt og vi kunne få bli en familie uten daglig program som måtte følges.....

 

25. mai

Denne dagen tødde Ruben voldsomt opp. Selv om vi de andre dagene også hadde fått frem smilet og latteren innimellom, slo han seg skikkelig løs denne dagen og lo og gjøglet med piccoloene på hotellet. Disse guttene var virkelig kjekke og tok seg god tid til å snakke med Ruben så snart de hadde et ledig øyeblikk til overs. For første gang slapp han hendene våre og ga seg avgårde alene selv om han selvsagt hele tida måtte vite hvor vi var. Dette lignet mer på den glade og selvstendige gutten vi hadde lest om i rapportene vi hadde fått tidligere. Liketil hotellrommet kunne brukes i korte perioder om gangen uten at det kom protester, men fremdeles var han ikke særlig glad i å være der.

 

26. mai

Så var dagen for hjemreise kommet. Vi dro til flyplassen alt for tidlig i og med at vi måtte sjekke ut av hotellrommet klokka 17:00. Ruben var først trøtt og lei, men ble sitt sedvanlige blide jeg igjen da han fikk snakke med en thailandsk dame som hadde salgsbod på flyplassen. Det ble etter hvert temmelig stressende for den av oss som måtte prøve å holde følge med ham mens han sprang og herjet inne på terminalen. Hele tida var det stappende fullt av mennesker, nos som ikke hindret Ruben nevneverdig.

I og med at flyet gikk om natta (15 minutter over midnatt) sov Ruben mesteparten av flyturen, noe som var utrolig greit. Han var nå kommet til et punkt der han helst ville bæres hele tida når han var våken, og til det var det for trangt på flyet.

----------------------------------------

 

Litt generelt til slutt

** Bangkok er faktisk like kaotisk som vi hadde lest om på forhånd, og ni dager der er mer enn lenge nok! Den aldri opphørende lukten av eksos ispedd kloakk og mat forfulgte oss uansett hvor vi gikk hen og det var umulig å bli kvitt lukta. Ta med Bio Tex selv om det bare hjelper litt.

** I nærområdet til hotellet (kanskje med 200 meter mellom den første og den siste) var det hele fem internettkaféer, så pass på å ha en mailkonto som kan leses via web når dere reiser dit. På den måten kan dere enkelt få sendt mail. Billig er det også, tror jeg betalte rundt 4 kroner for i underkant av en halv time. Hotellet har dessuten gratis e-mail service, men da sendes mailen via hotellets mailsystem. Du kan ikke bruke web fra hotellets maskin.

** Å sende tekstemelding fra Bangkok er faktisk billigere enn å sende her i Norge (mai 2001). Jeg betalte kr. 4,44 for seks meldinger. Jeg betalte ikke noe ekstra for de meldingene jeg mottok heller. Jeg hadde ingen anelse om at disse meldingene ikke var momspliktige, og hadde forestilt meg det mye dyrere. Å ringe på mobil fra Bangkok og hjem kostet rundt 10,- kroner minuttet, slett ikke avskrekkende det heller (et Telenor Mobil Privat abonnement).

** Rett over veien for hotellet vårt lå det et døgnåpent supermarked der de hadde alt mulig. Tror de hadde en av de største ferskvarediskene jeg noen sinne har sett. Det vi kjøpte mest der var likevel litervis med vann som vi til enhver tid hadde til avkjøling i kjøleskapet på rommet vårt. Drikk masse vann, og start gjerne dagen med en halvliter kaldt vann.

** Andre dagen vår i Thailand møtte vi en australier som hadde vært mye i landet da vi var på sight seeing. Han fortalte oss at når man skal prute så skal man begynne på 40% av den prisen som først blir foreslått. Uansett hva man foreslår høres selgerne indignerte ut for at du kan foreslå så lite, det er en del av spillet (og noe som vi etter hvert fant temmelig trettende). Hvis dere ikke blir enige om en pris, begynn å gå derfra. Kommer de etter deg er det rom for lavere pris, hvis ikke har de gått ned så langt de kunne.

** Det er meingen at man skal prute når man kjører tuk tuk! Jeg og de andre to damene tok tuk tuk tilbake til Central Department Store og betalte det sjåføren sa, 100 Baht. På hjemveien tok vi taxi meter (vanlig drosje med taksameter) og betalte omlag halvparten, altså rundt 50 Baht. Men vi gadd ikke bry oss, var lei av pruting. Forresten er det lurt å være streng på hvor man skal om man velger tuk tuk, ellers havner en lett på alle de stedene sjåførene har avtale om en eller annen form for provisjon. ("Oh, wanna go shop(ping)? I know plenty places!")

** De fra Holt som vi var i kontakt med kunne engelsk mye dårligere enn jeg på forhånd hadde trodd. Rubens sosialarbeider kunne f.eks ikke formidle såpass enkle ting som at Ruben var mett da han ga uttrykk for dette under lunsjen første dagen. Opplegget fungerte likevel bra, men litt tungvint var det selvfølgelig ettersom vi hele tida måtte få Santhana til å hjelpe oss med kommunikasjonen.

** Holt sitt program for oss var profesjonelt og bra tilrettelagt. Det var trygt og godt, og vi unngikk mange spørsmål på denne måten. De la tydeligvis stor vekt på at barna skulle bli så trygge som overhodet mulig i sin nye situasjon. Men tro ikke et ord av det dere hører om at thaier er et lavmælt folkeslag, de fra Holt snakker i alle fall høyt og i munnen på hverandre. :-) De er heller ikke så nøye på om de forklarer oss alt de snakker med barna om underveis i prosessen.


© Lill og Kristen