[En adopsjonsdagbok]

Startsiden

Første skritt

MENS VI VENTER PÅ GODKJENNING

Endelig godkjent

Papirmølla

Mens vi venter på tildeling

Mens vi venter på hentereisa

Turen til Thailand

Etter 20 måneder hjemme

Dikt og slikt

Linker

Vinteren 1999 - våren 2000

I og med at jeg er diabetiker og hadde lest en del i Diabetikeren om en som ikke ble godkjent som adoptivfar på grunn av diabetesen før daværende barneminister Sylvia Brustad grep inn, var det mange usikre tanker omkring hvorvidt vi virkelig kom til å bli godkjente av SUAK eller ikke. Selv om tanken ikke var så forferdelig sterk, så snek den seg inn av og til og gjorde ventetiden veldig lang.Bamsene

Jeg føler aldri at å leve med diabetes er plagsomt eller hemmende. "Sykdommen" er velregulert, og eneste forskjell i forhold til en ikke-diabetiker er behovet for insulin før måltidene. Enn om andre likevel mente at diabetes måtte være hemmende og stemple meg uegnet som mor? Enn om...

Etter hvert som vinteren gikk begynte vi å lure på om Brasil kanskje ikke var så lurt valg likevel. Tiden fra adoptivsøkerne på Brasil hadde fått papirene sendt til utlandet til tildelingen kom var blitt over to år mens det for de andre landene Verdens Barn formidlet adopsjon fra var noen få måneder! For oss to som hadde ventet så mange år før vi endelig bestemte oss for adopsjon var to år til veldig lenge. Jeg ville være farlig nær 40 år før barnet eventuelt kunne hentes hjem. Vi bestemte oss likevel for å vente med å gjøre om bestemmelsen til den eventuelle godkjenninga kom.

I begynnelsen av november 1999 hadde vi fått et brev fra SUAK om at det ville ta fem måneder før saken vår ble behandlet, og sakte men sikkert forsvant først en, så to .... tre .... fire .... fem og seks måneder uten at vi hørte noe mer derfra. Hjelp! Hva hadde skjedd? Tanken på at vi ikke kom til å bli godkjente ble sterkere og sterkere hos meg, mens Kristen på sin side tok det hele med ro.

Tidlig i mai 2000 ringte likevel Kristen til SUAK for å høre hvorfor det tok lengre tid enn vi først hadde fått beskjed om. Så viste det seg at SUAK den 5. april hadde sendt et brev til min diabeteslege for å få noen flere helseopplysninger, og der var det blitt liggende uten at han hadde gjort noe mer med det! Så snart SUAK fikk de opplysningene de hadde bedt om skulle de behandle saken var beskjeden vi fikk.

Lettere hissig ringte jeg til legekontoret, og sendte for sikkerhets skyld også en faks til legen for å minne han på papirene. Så var det bare å vente - igjen.


© Lill og Kristen