[En adopsjonsdagbok]

Startsiden

Første skritt

Mens vi venter på godkjenning

Endelig godkjent

Papirmølla

Mens vi venter på tildeling

Mens vi venter på hentereisa

Turen til Thailand

ETTER 20 MÅNEDER HJEMME

Dikt og slikt

Linker

Ruben 20 måneder etter hjemkomsten.

[Ruben høsten 2002]

Selv i mine mest optimistiske stunder underveis i adopsjonsprosessen hadde jeg nok ikke greid å forestille meg akkurat Ruben. En mer lettvint, positiv, kvikk og kjekk unge skal man lete lenge etter for å finne. Svært sta og temperamentsfull er han også, men likevel en unge det er svært lett å like. Også for helt utenforstående, har det vist seg.

Jeg vet ikke helt hva slags tanker jeg hadde gjort meg rundt overtakelsen og de første ukene som mamma, men jeg hadde nok noen idéer om at alt neppe kom til å gå på skinner og at vi ville oppleve mange sorgreaksjoner fra dette lille barnet vi hadde dratt opp med rota fra alt han kjente og var trygg på.

Så feil man kan ta! Alt kan faktisk gå på skinner! En hel dag med gråt etter at vi kom hjem, så en uke eller to der han hadde behov for at både mamma og pappa var til stede hele tida - med påfølgende protester når pappa måtte jobbe. Etter det har vi sett få eller ingen tegn på utrygghet hos ham.

Språkutviklingen har vært et kapittel for seg. Etter en uke hjemme forsto han alle de dagligdagse tingene vi sa til ham, som det å kle på seg, nå skal vi spise, legge oss, gå ut, gå på do, leke, navn på klærne han brukte osv. Etter omtrent en måned lå han en kveld bak ryggen min før han sovnet og øvde seg mens han, i alle fall tolket jeg det slik ut fra typen bevegelser bak ryggen min, antakeligvis pekte på kroppsdelene; "Ditta e nasen, ditta e munnen, ditta e augene (det var forresten svært forvirrende i starten at nordlenningen mamma sa auan fordi det ligna så mye på aua, altså det å få vondt), ditta e kneet, ditta e armen, ditta e rompa og rompa seier prmmmmp..."

Den første måneden snakket han thai innimellom de norske uttrykkene han lærte seg, men så kom norsken i ekspressfart. Etter et halvt år hos oss snakket han renere og hadde minst like stort ordforråd som hvilken som helst jevnaldrende norskfødt unge.

Jeg har forstått at en del kommende adoptivforeldre er skeptiske til å adoptere barn som er såpass store som Ruben var, i alle fall i utgangspunktet. Selv følte vi ikke at Ruben var stor da vi fikk ham, og overgangen til oss har gått kjempefint. Som allerede nevnt så er han også språkmessig fullt på høyde med andre jevnaldrende unger. I barnehagen sa de liketil tidlig at han ligger foran en del andre språkmessig.

Det som kanskje føles som det største underet er at Ruben passer så godt til oss, han har fra første stund vært vår unge og det er nesten vanskelig å huske på hvordan livet var før vi fikk ham. Temperamentet, humoren .. alt er liksom oss. Og godingen er B-menneske akkurat sånn som mammaen sin.

Nå i januar 2003, etter en adopsjonsprosess nummer 2 som til nå har gått med lynets hastighet går vi og venter på å få hente hjem Lillebror. Hvis noen lurer på om vi har tatt sjans på en på samme alder som Ruben var, så er svaret ja - selv om nok Lillebror kommer til å være noen få måneder yngre enn storebror Ruben ved hjemkomsten.

Les mer på Rubens hjemmeside.


13. januar 2003


© Lill og Kristen